Denna helgje va da klart fø Vossa Jazz igjen. Eg ska ikkje skryta på meg å ha vore ein stor “jazzgåar” tidliegare, men i år passa da bra, so eg kjøpte meg eit “huskort” på Park fø fredags kvelden. På programmet stod Ingrid Olava, Motorpsycho og Supersilent og te slutt dei rappkjefta sunnmøringane Side Brok.

Ingrid Olava va fyste artist ut. Da blei ein flott konsert. Damo har ikkje berre ei nydeli stemma, men som eg høyrte da vart sagt av fleire både mannlege og kvinnlege oppmøtte var ho i tillegg ” so søt å sjå på óg”. Eg stod relativt langt bak i lokalé, men når eg mysté litt so såg eg jaggu da eg óg. Med seg hadde ho eit dyktig band som gjorde da te ein flott opplevelse sjølv om du blunda att og berre høyrte på musikken.

Motorpsycho & Supersilent var neste ut. Dei satsa mykje på totalopplevinga med diverse visuelle effekta på scenen. Musikken kan ette mi meining beskrivast som rytmisk kaos der artistane tidvis kjempa med- og tidvis sprang frå sine indre demona. Da fønka fø meg:)

Side Brok avslutta kvelden med ein knallkonsert. Mykje energi og god kontakt med publikum. Dei var heile 10 personar på den vetle scenen! Rappkjefta sunnmøringar kombinert med trommer, blåse- og tangentinstrument laga stor stemning!

Lørdag var da Ekstremjazz på Hanguren. Mange møtte opp både med og uten ski te denna  utendørskonserten med ei unik visuell ramma!

Jon Gjerde flaug hang-glideren sin som om han va styrt med fjernkontroll ette musikken. Bjørn Magne Bryn swoopa i stor fart øve publikum og jibbara,speedridara og paraglidara fyllte luftrommé rundt artistane og dei oppmøtte.

Eg avslutter med eit sitat av Nils Faarlund og lar bildene sei resten: “Naturen er kulturens hjem”

Takk te Vossa Jazz!

Såg en artikkel om dette juvet på en nettavis for et par uker siden. Siden jeg skulle på besøk i Øvre Årdal denne helgen passet det bra med en tur opp dette juvet.

Jeg visste ikke nøyaktig hvor juvet var og uten kart var jeg prisgitt statens vegvesen´s skilting på hovedveien og min egen velutviklede sans for å finne elvejuv;) Klokken 11.45 parkerte jeg ved en busstopp i Naddvik. Rett ved siden av busstoppen var det en bro og under broen var det en tørr- og frosset elv. Dette var nok stedet.

Elva var lettere snødekt, så det gikk fint å gå uten stegjern den første biten av elva. Etter ca en halvtime var jeg fremme ved det som jeg vil kalle inngangen til juvet, der ble elva markant smalere og veggene bratte. Jeg tok på meg stegjern og labbet videre oppover noen små istete fossefall. Lyden av isen som knaset under stegjerna ble reflektert av veggene og det bråket ganske mye. Hvis det var noe dyreliv der så skremte jeg det nok bort..

Jeg tviler på at denne elva kan bli padlet. Kraftverket sørger for at det sjelden er noe vannføring å skryte av og selv om juvet ikke er for smalt for en liten kajakk var det noen formasjoner som såg ut til å kunne bye på valser uten utgang når vannet fosser forbi, men man skal aldri si aldri…

Nå var det uansett en fin tur på vinterstid. Fremme ved “katedralen” møtte jeg 3 lokale som hadde tatt turen innover og mens jeg stod der og knasket på lunsjen min (svært kald gulrot og avokado) kom det en eldre brevandrer med hunden sin ruslende. Artig å møte folk her på en fredag formiddag, men jeg er glad jeg fikk turen opp alene da det ga turen en stemning juvet fortjener. Jeg slo følge med den eldre brevandreren ned igjen og tok i mot hunden hans på noen de større fallene der den kom skliende nedover med halen mellom bena.

Her er noen bilder:

Inngangen til juvet

Fin liten dobbeldrop med trang utgang

Det høyeste fallet i juvet

Det bredeste partiet av juvet, isen gynget og bikkja nektet å gå over;)

Første synet av “katedralen”

Inne i “katedralen”

Utgangen av “katedralen”

Brevandreren med en nervøs hund før det høyeste fallet

Må jeg?